Vintertur til Skreikampen, Eidsvoll, Akershus

"Skreikampen er det høyeste fjellet i Eidsvoll kommune, 698 moh. Primærfaktoren er 163 meter, referansesadelen er ved veikryss like sør for Skomakertjennet, 535 moh.Kampen ligger helt nord i kommunen ved Mjøsa, i Feiring. Naturlige utgangspunkt for bestigning, er Øverbygda nord i Feiring.Skreikampen setter sitt preg på landskapet med sin bratte fjellvegg ned mot Mjøsa. Fra toppen av kampen og ned til bunnen av Mjøsa er det over 1000 høydemeter. Skreikampen har utsikt mot blant annet Hedemarken, Mjøsa, Rondane og Trysilfjellet i nordøst. Den norske turistforening hevder det går an også å se Snøhetta fra «øst på Totenåsen».^[4] Det eneste sted det er teoretisk mulig, er her på Skreikampen; siktelinja går da trangt mellom Storsmeden og Steet i Rondane. Toppen preges mye snaufjell med få trær. Skreikampen har den eneste sjø – fjell gradienten i Akershus og er i stor kontrast til det ellers så milde og flate romerikslandskapet.Toppen er flittig besøkt av både Romerikinger og Totninger." -Wikipedia.org

Sesongen er endelig i gang!

Elin og May har lenge snakket på å ta den "enkle" ruten opp til Skreikampen med barn, men det har bare vært med tanken. -frem til i dag.
May er hos Elin omtrentlig 10:30. Vi starter tidlig og motivert med sekken pakket med vann, kvikklunsj og melon. I dag skal også Mopsen Teemo få lov til å være med siden det fortsatt ikke er for varmt i været. Han gleder seg så fælt at selve bilturen er et adrenalinkick for den lille kroppen.
(tekst fortsetter under 3 stk følgende bilder av fantastiske Teemo:)

Vi parkerer og bestemmer oss for å starte der sommerruten starter. Den er bratt, og det var ikke helt uten utfordringer. Elin finner ut at kameraet må av skuldrene og inn i sekken før det knuser i et av de mange slagene inn i steinene på bakken. Vi bestemte oss tidlig for å ikke ta den veien ned igjen, og heller gå over jordet. Jeg tror nemlig ikke vi hadde kommet oss like hele ned ellers. Det var vesentlige mengder med is, og brodder hadde selvfølgelig ingen av oss. De som ikke har gått på is med en trekkhund er kanskje ikke helt klar over hvor stor risikosport det egentlig er. Jeg har stor beundring for de som har klart å lære opp hundene sine til å gå bak eierene i nedoverbakke. MEN før vi skulle ned igjen måtte vi jo såklart opp. Vi har ikke gått opp denne løypen tidligere og kunne ikke huske at det var så bratt. Vi gikk bare ned sist, og tenkte vel ikke over at grunnen til at nedturen gikk så fort var pga bakkene. Teemo la seg ned ganske tidlig. Det var kanskje naivt å tro han ville klare denne turen stakkars, men May er snill og hjalp han opp de bratteste bakkene. Og såklart tok vi noen pauser, for både Teemo og barn. 

Det var så godt å komme seg på toppen. Elin skrev navnene til alle i "Ti på topp" boka da alle var for opptatt med å sitte. Vi var de første på topp i dag, og i går var det faktisk bare to stykker som hadde tatt turen. May og Alexandra koste seg med KvikkLunsj, og Elin var faktisk flink og holdt seg til honningmelon. Elin har begynt å spise Chrome etter en anbefaling fra en kollega og jo mer man er i aktivitet jo mindre lyst har man på sjokolade og sånne ting. Det anbefales til alle som sliter med søtsug (nei, jeg er ikke sponset). Siden den yngste av oss nekter å høre på sin mor ang ull til bekledning ble det fort kaldt og vi måtte gå ned igjen. Det var vel egentlig bare Elin som ville bli sittende, men hun er så ullfrelst blitt at hun tåler ALT (nesten). 

Turen ned gikk radig, som første gangen. Vi hadde gruet oss litt siden det var såppas bratt men det gikk overraskende bra. May hylte bare et par ganger fordi hun skle, og Elin tryna faktisk bare èn eneste gang. Vi har alle kroppsdeler i behold så dette var alt i alt en helt fantastisk første søndagstur 2017!

Vil du være med oss på tur så er det bare å henge seg på!

Neste tur regner jeg med blir til Mistberget dersom isen ikke er borte enda.