Ramstadsjøen, Rælingen

Ramstadsjøen ligger 268 meter over havet nordøst i Østmarka, litt sør for Ramstadslottet i Rælingen kommune i Akershus. Vannet var tidligere drikkevannskilde, men er nå fritt for bading og fiske. Her er både abbor og ørret

Jeg gjør som tur-appen ut.no sier. Parker på Marikollen og følg blå oppmerkinger. Piece of cake! Jeg var forøvrig på vei til Bjønnåsen. I god tro gikk jeg oppover. Det kom flere veiskiller, men siden ingen av skiltene sa Bjønnåsen gikk jeg bare rett frem jeg helt til det kom et litt større mer iøyefallende kryss. Et sånt kryss man må stoppe ved fordi retningen du velger har en vesentlig betydning for hvor du ender. 

Det var ingen skilt mot Bjønnåsen. Jeg har vel her innsett at jeg har vandret feil, så jeg skulle til å sjekke appen da jeg møter et par som hadde bestemt seg for å gå til høyre. Jeg spør de om hvor de skal og de forteller meg at de skal gå en eller annen runde. Mannen kommer å gir meg et kart jeg kan ta bilde av slik at jeg finner veien. Jeg spør hvor veien til venstre går, for å spørre etter Bjønnåsen når jeg er så og si bråsikker på at de ville le av meg var ikke aktuelt. De sier den veien gikk til et eller annet tjern. Tjern kan jeg leve med i dagslys så da ble det til dette tjernet. Føkk utsikt, la oss se på vann!

Jeg går bortover på en steinete vei som til slutt bare var stein og jeg begynte å tenke på World of Warcraft. Det eneste som manglet var vandrende troll som forsvarte sitt revir. Det var skog all over the place og det var plutselig skilting til en eller annen seter i to retninger, men det var absolutt ingen vei eller sti. Man måtte klatre eller la være! Jeg lot være. Jeg skal se på vann.


Jeg kom frem til Ramstadsjøen etter ca 4 km i ganske ok terreng. Litt opp, og man må på en måte følge med hvor man plasserer beina. Balansetrening er bra trening så jeg var fornøyd. Jeg var ikke akkurat sliten så jeg bestemte meg for å prøve å gå litt videre da det var enda mere skilting. Det var nesten litt som skiltingen i Alice i Eventyrland fordi skiltingen virket så sykt random. Det var ingen stier å velge, men en million retninger å velge i. Jeg prøvde litt, men det var mørkt og kaldt i skogen. Det fantes ikke dekning, så jeg ga faen og snudde før jeg ble avbildet på en melkekartong eller ble en nyhetssak for rb.no